Behøver vi en moderne slaverilov i Norge?

av | apr 18, 2019

Det har skjedd en positiv utvikling internasjonalt de siste ti årene i arbeidet med å belyse og bekjempe moderne slaveri. Vitenskapen er styrket, kunnskapen har økt, og flere praktiske løsninger introduseres blant annet gjennom teknologiske virkemidler og nye samarbeid. Det foregår også en utvikling av lover, initiativer og programmer på feltet. Samtidig er det en realitet at antall personer som i dag lever i slaveri har økt.

 I 2017 estimerte International Labour Organization (ILO) at 40 millioner mennesker lever i slaveri. 25 millioner av dem er fastlåst i tvangsarbeid, og rundt 70% av all tvangsarbeid forekommer i privat sektor. Slaveri er komplekst med underliggende årsaker som fattigdom, konflikt, ustabile politiske systemer, diskriminering, korrupsjon og mangel på muligheter. Det er derfor behov for strategisk tilnærming for å bryte mønsteret som gjør slaveriet mulig. I dette arbeidet er næringslivet en nøkkel-aktør som må komme sterkere på banen hvis vi ønsker å se en reell endring.

Det skjer også her hjemme

Moderne slaveri er en av vår tids mest alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det kan derfor være vanskelig å tro at denne formen for grov utnyttelse også skjer her. I 2016 registrerte Koordineringsenheten for menneskehandel (KOM) 262 mulige offer for menneskehandel. Tallet er basert på frivillig innrapportering av myndigheter og organisasjoner som kommer i kontakt med mulige offer for menneskehandel. Samtidig estimerer Global Slavery Index at det er 9000 personer som lever i slaveri i Norge i dag, et tall som fremstår som vel høyt. Det at vi har så dårlig oversikt over omfanget er i seg selv et problem.

Tvangsarbeid i Norge

Vi har migrantarbeidere som kommer til Norge blant annet fra Polen og Litauen fordi det er jobber å få. Noen av arbeiderne kjenner ikke til hvilke rettigheter de har i det norske arbeidslivet. Det gjør dem ekstra sårbare. Språk kan også være en barriere som bidrar til økt sårbarhet. Arbeiderne kan ha blitt forespeilet langt bedre forhold da de inngikk avtalen i sitt hjemland enn hva som viser seg å være virkeligheten når de kommer til Norge. Noen setter seg også i gjeld til en rekrutterer fordi de tar imot forskudd på lønn til reisekostnader og annet. Dermed blir de bundet av gjeld allerede før arbeidsforholdet har trådt i kraft og veien derfra til utnyttelse kan være kort. Andre sårbare grupper som kan bli utnyttet er flyktninger og papirløse. Det kan være vanskelig for personer som kommer fra land med korrupt politi å søke hjelp ved behov i Norge fordi de har liten tillit til offentlige institusjoner.

Det finnes et spektrum av utnyttelsesforhold med ulik alvorlighetsgrad. En situasjon kan utvikle seg fra å være sosial dumping en uke til i verste fall å bli tvangsarbeid neste uke. Overgangene er flytende og gråsonene gjør at det kan være vanskelig å forstå alvorlighetsgraden av et forhold hvis man ikke er kjent med hvilke signaler og indikatorer man må se etter. Underliggende strukturelle årsaker til at sosial dumping og tvangsarbeid kan få grobunn er for eksempel at Arbeidstilsynet ikke har mange nok inspektører som er ute og kontrollerer på arbeidsplassene, eller at tollere ikke får tilstrekkelig opplæring i å avdekke mistenkelige forhold ved grensekontrollene.

Tvangsarbeid ser ofte ut som helt vanlig arbeid på overflaten. Utnyttelsen skjer som regel i det skjulte, og det kan derfor være vanskelig å avdekke når arbeidere som for eksempel jobber på en byggeplass eller i et bilvaskeri er utsatt for tvangsarbeid. De ulike sektorene hvor tvangsarbeid har blitt avdekket i Norge er i fiskeri, jordbruk, restaurant, renhold, dagligvare, transport, bygg-og anlegg, au pair, og steinlegging. Norske selskaper kan også være involvert i tvangsarbeid og barnearbeid gjennom deres globale leverandørkjeder. Dette har vi sett eksempler på blant annet med arbeidere som har blitt grovt utnyttet under bygging av norske skip i Polen, ved plukking av tomater i Italia som er importert til Norge, og med barn som har jobbet med steinheller importert hit fra India.

Moderne slaverilovgivning

I 2011 kom FNs veiledende prinsipper om menneskerettigheter og næringsliv (UNGPs) hvor stater oppfordres til å styrke nasjonal lovgivning som binder næringslivet til å respektere menneskerettighetene. Da var allerede arbeidet i gang for å få en lov i California som omhandlet næringslivets arbeid med moderne slaveri i leverandørkjedene. I 2012 trådde California Transparency in Supply Chain Act i kraft.

I 2015 introduserte Storbritannia den første nasjonale moderne slaveriloven (UK Modern Slavery Act) som blant annet forplikter store selskaper med en årlig omsetning på over 36 millioner pund til å rapportere om hva de praktisk gjør for å forhindre og avdekke moderne slaveri knyttet til deres operasjoner og leverandørkjeder. Næringslivet i England var selv en pådriver for å få denne bindende loven på plass for å sikre rettferdige konkurranseforhold. Den årlige moderne slaveri-rapporten som må godkjennes av et styre og signeres av en daglig leder, har resultert i at moderne slaveri nå er et diskusjonstema i styrerommene og på ledelsesnivå hos selskapene. Til nå har tolv store norske virksomheter rapportert under den britiske loven.

Australia vedtok en egen moderne slaverilov etter inspirasjon fra Storbritannia i 2018 som trer i kraft i år. Den går lenger i å forplikte store selskaper og staten til å rapportere om konkrete tiltak de iverksetter for å bekjempe slaveri. Et viktig element som er lagt til i den australske loven er at investorer også må rapportere. Dette vil føre til at investorer vil kreve større innsikt i selskapenes arbeid med menneskerettigheter, noe som igjen vil føre til at selskapenes innsats i møte med forpliktelsene som loven pålegger dem blir mer robust. Etter en grundig utredning hvor Australia tok lærdom fra svakheter med den britiske loven, så introduserte de en lov som går lenger i å binde næringslivet med bedre muligheter for å måle selskapenes anti-slaveri innsats.

Utviklingen av Storbritannias moderne slaverilov

Flere elementer, som for eksempel mangel på et offentlig register for selskapenes rapporter, utydelige rapporteringskrav og manglende oversikt over hvilke selskaper som er rapporteringspliktige har gjort at selskapenes respons til den britiske loven ikke har svart til forventningene.

I Australia pågår det nå diskusjoner mellom næringslivet og sivilsamfunnet om hvordan selskapene må tilstrebe «best practice» i møte med loven for å unngå at det blir en trend blant bedrifter å kun møte minstekravene. I England foregår også en evaluering av UK Modern Slavery Act som avsluttes i april. Anbefalingene så langt fra evalueringen er blant annet å oppdatere den britiske loven slik at den blir mer på linje med den Australske modellen, samt introdusere sterkere mulighet for håndhevelse slik at loven blir mer effektiv. Et punkt som særlig har blitt kritisert ved den britiske loven er nemlig mangel på håndhevelse.

Et initiativ som har vist seg å være veldig effektivt i kampen mot slaveri er Brasil sin “Dirty List” som myndigheten introduserte i 2003. Selskaper som har vært involvert i slaveri-saker blir oppført på en offentlig liste hvor de står i to år. Selskapene får for eksempel ikke lån eller kreditt i denne perioden. «Dirty List» er ett eksempel på en anti-slaveri strategi som har gitt konkrete resultater.

Den internasjonale lovutviklingen

Det pågår også arbeid for å introdusere en moderne slaverilov i Hong Kong og Canada. Andre land har innført menneskerettighetslover for næringslivet hvor de pålegger store selskaper å gjøre aktsomhetsvurderinger av et bredere sett menneskerettigheter og miljøforhold. Frankrike introduserte sin aktsomhetslov i 2017, The French Corporate Duty of Vigilance Law. Nederland er i gang med en prosess for å innføre en aktsomhetslov for barnearbeid. Og i Sveits og Finland pågår det sivilsamfunns-kampanjer for bindende aktsomhetslover for næringslivet. Lov-utviklingen er en respons på FNs veiledende prinsipper om menneskerettigheter og næringsliv.

Den britiske moderne slaveriloven har vært en viktig internasjonal katalysator for å få regjeringer og selskaper til å vise mer åpenhet og ta større ansvar for alvorlig utnyttelse i leverandørkjedene. Loven har også ført til økt samarbeid på mange fronter og mer forskning om underliggende årsaker. Selskaper går nå sammen for å maksimere innflytelsen de har til å drive frem endring hos leverandørene. I Storbritannia har loven bidratt til økt identifikasjon av ofre, og økt antall tiltaler i rettsapparatet. Loven har også skapt større bevissthet og bedre tiltak for å bekjempe moderne slaveri i næringslivet og i samfunnet forøvrig.

De praktiske oppgavene som en slik lov pålegger næringslivet øker synligheten for risiko for andre menneskerettighetsbrudd selskaper kan stå ovenfor. Dette arbeidet øker også muligheten for at selskaper avdekker andre lovbrudd som ofte oppstår i kjølvannet av moderne slaveri, som korrupsjon og bestikkelser. Målet med loven er å få selskapene til å utøve «best practice» i arbeidet med menneskerettighetene generelt. Selskaper har stor mulighet til å påvirke hva som skjer i leverandørkjedene gjennom for eksempel deres egen innkjøpspraksis og krav de kan stille til leverandørene. Å gå bort fra fokuset på å få billigst mulig deal, å gi leverandørene realistiske leveringsfrister og å etablere langsiktige partnerskap med leverandørene er alle tiltak som kan bidra til at bruken av underleverandører reduseres. Det er ofte i underleverandør-leddene hvor den grove utnyttelsen av arbeidere i globale leverandørkjeder skjer.

I dag er det en økende forventning til selskapers åpenhet. Denne typen lov kan bidra til at det nettopp blir større åpenhet om uverdige arbeidsforhold i leverandørkjedene, noe som igjen er essensielt for å drive frem reell endring for sårbare arbeidere.Samtidig vil en lov ruste opp selskapers innsats sånn at de blir langt bedre forberedt i møte med risiko for å være involvert i moderne slaveri og andre menneskerettighetsbrudd som først og fremst har store konsekvenser for enkeltindividene det rammer. Det kan også få store finansielle konsekvenser og føre til alvorlig omdømme-tap for selskapene. En slik lov vil også gjøre at selskapene implementerer gode menneskerettighets-strategier som gjør at de står sterkere i møte med økende krav og forventninger fra investorer, sivilsamfunnsorganisasjoner og forbrukere.

En lov vil gjøre en forskjell

Selv om en lov kun er ett virkemiddel i arbeidet for å bekjempe slaveriet, så er det en viktig nøkkel til konkret endring. Regjeringen trapper nå opp innsatsen på moderne slaveri-feltet. I Granavold-erklæringen står det at de skal foreta en utredning av en moderne slaverilov etter modell fra Storbritannia. Dette er veldig gode nyheter. Hvordan en norsk lov bør bli må først og fremst forankres i en grundig utredning hvor man vurderer konkrete resultater og tar lærdom fra de andre lovene knyttet til menneskerettigheter og næringsliv som har blitt introdusert de siste årene. Vi har muligheten til å la oss inspirere av de beste aspektene ved dette arbeidet.

Det er mange komponenter som skal klaffe for at en lov gir resultater i praksis. Jeg har god tro på at regjeringen vil stille seg bak en lov som først og fremst er hensiktsmessig for norske forhold og selskaper og som samtidig bidrar til å styrke den internasjonale lov-utviklingen som skjer på feltet. Hvis vi skal ha mulighet til å nå FNs bærekraftsmål 8.7 om å umiddelbart og effektivt utrydde moderne slaveri innen 2030, er en lov helt nødvendig.

Gi en gave til kampen mot moderne slaveri. For Freedoms Vipps-nummer er 87601.

Shopping cart

Subtotal
Shipping and discount codes are added at checkout.
Checkout

Pin It on Pinterest

Share This